Å være utvekslingsstudent

På denne tiden for ett år siden var jeg fullt klar over at neste år skulle tilbringes i USA. Jeg var veldig spent, glad og litt nervøs. Hvor mange timer jeg brukte på å lese blogger fra andre utvekslingsstudenter vet jeg ikke, men det var mange. Jeg gjorde research og leste og planla og begynte å se for meg hvordan året skulle bli. Det å tenke på å være ett år borte er lettere enn å faktisk være borte. Kultursjokk og hjemlengsel var ting jeg hadde lest om uttallige ganger, men aldri opplevd på nært hold eller så grundig som jeg har nå. Det å være borte fra mamma og pappa virket ikke som verdens undergang, og jeg gledet meg faktisk litt til å komme bort fra alt. Tromsø, Tromsdalen og alt som hadde med Norge og mitt liv der og gjøre virket lett å bare legge bak seg og oppleve noe nytt.

Det var nok den Amerikanske drømmen som brakte meg hit. Jeg ville se det jeg hadde sett på TV og filmer, og oppleve alt det som folk snakket om. Dette var nytt, og jeg ville så gjerne se på nært hold hva det egentlig var. Lite visste jeg om at jeg kom til å savne mørketiden, å ligge på sofan i armkroken til pappa, å spise grøt hver eneste lørdag, og kunne gå å legge meg i mamma sin seng hvis jeg følte for det. Ting som jeg aldri har tenkt på før kom til å bli savnet, og jeg skulle innse hva som egentlig betyr noe for meg.

Den første tiden gikk lekende lett, og jeg var utrolig glad for at hjemlengselen ikke hadde truffet meg enda. Etter som dagene og ukene gikk og November begynte, kom hjemlengselen og kultursjokket som en snøball i ansiktet. Det var en vanskelig start på juletiden og jeg savnet hjemme utrolig mye. Ordet familie fikk en større betydning for meg, og jeg lærte hvor mye jeg virkelig setter pris på å ha en så bra familie som jeg har. Jeg vil til og med påstå at den er nesten perfekt. Det å bo hos en annen familie og bo i en helt annen kultur ga meg virkelig et innblikk i hvor mange forskjeller det er både mellom land og fra familie til familie. Å bo i en Amerikansk familie var ikke det samme som å bo med min norske, og jeg brukte mye tid bare på å tenke på forskjeller og hva det er jeg setter pris på.

Nå som jula er over og jeg skal til å starte den andre halvdelen av "The year of a lifetime" er jeg fortsatt litt forvirret og noen ganger glemmer jeg at jeg faktisk ikke er hjemme, men flere hundre kilometer unna. Det tar selvfølgelig litt tid før man blir vant til ting, men når den tiden er forbi, er det lett å glemme hvorfor man er her. Flere ganger har jeg måtte sagt til meg selv at jeg er heldig som får være her og at jeg må nyte denne tiden. Det kan virkelig være lettere sagt enn gjort til tider.

Når amerikanere spør meg hvordan året har vært så langt og hva jeg synes om Amerika svarer jeg at det har vært fantastisk lærerikt og at Amerika er et flott land. Det mener jeg med hele mitt hjerte, men hver gang jeg svarer på det spørsmålet, får jeg lyst til å legge til at Norge er det landet som er mest fantastisk for meg og at det alltid kommer til å være mitt favorittland. Jeg sier selvfølgelig ikke det, for da hadde jeg nok endt opp i en høylytt diskusjon med en arrogant og selvsikker amerikaner som mener at USA er best. De som mener at USA er det beste landet i verden, er selvfølgelig også de som aldri har plassert en fot utenfor den Amerikanske landegrensa.

Året så langt har gått fort og det har vært kjempebra! Jeg har lært masse nye engelske ord, og jeg får hele tiden kommentarer om at engelsken min er "perfekt". Noe jeg ikke er helt enig i ettersom jeg hver eneste dag må slå opp et ord i ordboken min. Men utenom det språklige har jeg lært så utrolig mye om meg selv og hva som har betydning for meg. Jeg har lært hvilke venner det er som fortsatt holder kontakten med, og hvilke som jeg skulle ønske var der lamme meg når jeg opplevde noe utrolig. Familien min har som sagt fått en mye større betydning, og jeg gleder meg faktisk til å bo under samme tak som mine foreldre og min lillebror.

Jeg håper at alle 16-17åringer der ute som vurderer å dra til USA eller et annet land en gang i framtiden, virkelig tar den sjangsen og drar. Uansett om du er den største mammadalten eller er en som ikke bryr seg om hverken foreldre eller familie, så kommer du til å lære av dette året. Jeg kan ikke si hvordan ett år kommer til å bli, det er like forskjellig fra person til person. Noen takler det bedre enn andre, men uansett så vokser man og virkelig finner ut hvem du vil være som person. Og hvis ikke din mening med livet er å lære og oppleve nye ting, så vet ikke jeg hvordan du kan si at du har levd ditt liv riktig om 50 år.

Sees den 9.Juli i Tromsø alle sammen!