mandag 31. januar 2011
Snowball
Her er noen bilder fra kvelden igår da jeg dro på Snowball med 56(!!!) andre som var i gruppen min:
søndag 23. januar 2011
Sadie Hawkins, National Western Show og skole..
Heia alle der hjemme!!
Siden det forrige innlegget var litt trist og mye hjemlengsel snakk, vil jeg gjerne fortelle om det jeg har gjort siden da! På fredag dro hele familien på noe som heter National Western Stock Show som er et arrangement som varer over noen uker, der det hver kveld er en Rodeo, og du kan gå rundt å se i de forskjellige bodene og kjøpe alt fra kyr, til cowboyklær og stygge belter til kr 5000,-. Var mye morsomt og se, og jeg hadde det veldig morsomt!! Colorado ligger jo midt i Cowboy-land, noe jeg syns er rart siden jeg ikke har sett en eneste cowboy før denne dagen. Hadde det kjempegøy med vertsbroren min som forresten har gitt meg cowboyhatten hans siden den passet meg perfekt, og han ville kjøpe en ny. Fant også en kjempekul jakke, men den kostet desverre $ 800, noe som tilsvarer ca 5000 norske kroner.
Her er noen bilder fra fredagen:
Ellers har jeg begynt mitt 2.Semester her på Cherry Creek High School. Slik ser timeplanen min ut nå:
Period
1. starter 07.10 AM - Algebra 2
2. starter 08.08 AM - World Geography
3. starter 9.06 AM - International Relations
4. OFF
5. OFF
6. OFF
7. starter 1.01 PM Individual sports
8. starter 1.59 - Senior Seminar (English)
Er litt irriterende at jeg har tre timer fri midt på dagen, men det er det ikke mye jeg kan gjøre med heller.. Skulle gjerne vært ferdig på skolen klokken 12 hver dag, men da måtte jeg uansett ha ventet til noen kunne kjørt meg hjem. Jeg er veldig fornøyd med de nye fagene mine og jeg tror dette skal bli et bra semester. Tror jeg har kommet over den verste hjemlengselen og er litt glad for at jula er over, hehe. Har begynt å glede meg til våren og til jeg forhåpentligvis skal spille tennis. Har fatkisk bare 3 mnd igjen med skole siden Seniors(12.klassinger) er ferdig på skolen i begynnelsen av mai(en mnd før alle andre). Så etter det blir det ca en mnd uten skole før Mamma Pappa og Sigve skal komme hit! Gleder meg kjempemye til de skal komme hit og jeg får vise dem hvor jeg har bodd det siste året!
Ellers er det en skoledans neste lørdag som heter Snowball. Dette er den eneste av de tre dansene i ett skoleår der jentene spør guttene til dansen. Det er fordi en gang for lenge siden var det en jente som het Sadie Hawkins som hadde så lyst til å spørre en gutt til dansen og da gjorde hun det! Etter det har nesten alle high school's i amerika den tradisjonen at dansen på vinteren (som også kalles Winter Formal eller bare Sadie Hawkins) er det jentene som spør guttene! På fredag i 5.time som da er lunsj, spurte jeg en gutt som heter Autsin Lee om han ville gå på dansen med meg. Gjorde ikke noe stort ut av det og gikk rett og slett opp til han og spurte, haha. Det er mange som gjør noe "fint" eller "søtt" og enten lager en kake osv. for å spørre gutten, men dette er en gutt som jeg bare er venner med og jeg ville ikke gjøre noe stort ut av det. Så det var lett! Jeg har kjøpt meg en kjole til denne dansen, kostet bare 300 norske kr og er rosa! Skal legge ut bilde etter lørdagen.
Hører forresten at det er mye snø i Tromsø nå, håper dere koser dere:) Her er den lille snøen vi fikk borte allerede og folk er tilbake i t-skjorte og shorts..
Ellers er det 75 dager til jeg blir 18 år, 108 dager til jeg er ferdig på skolen her, 122 dager til graduation og 145 dager til mamma, pappa og sigve kommer!!
-Tora
Siden det forrige innlegget var litt trist og mye hjemlengsel snakk, vil jeg gjerne fortelle om det jeg har gjort siden da! På fredag dro hele familien på noe som heter National Western Stock Show som er et arrangement som varer over noen uker, der det hver kveld er en Rodeo, og du kan gå rundt å se i de forskjellige bodene og kjøpe alt fra kyr, til cowboyklær og stygge belter til kr 5000,-. Var mye morsomt og se, og jeg hadde det veldig morsomt!! Colorado ligger jo midt i Cowboy-land, noe jeg syns er rart siden jeg ikke har sett en eneste cowboy før denne dagen. Hadde det kjempegøy med vertsbroren min som forresten har gitt meg cowboyhatten hans siden den passet meg perfekt, og han ville kjøpe en ny. Fant også en kjempekul jakke, men den kostet desverre $ 800, noe som tilsvarer ca 5000 norske kroner.
Her er noen bilder fra fredagen:
Ellers har jeg begynt mitt 2.Semester her på Cherry Creek High School. Slik ser timeplanen min ut nå:
Period
1. starter 07.10 AM - Algebra 2
2. starter 08.08 AM - World Geography
3. starter 9.06 AM - International Relations
4. OFF
5. OFF
6. OFF
7. starter 1.01 PM Individual sports
8. starter 1.59 - Senior Seminar (English)
Er litt irriterende at jeg har tre timer fri midt på dagen, men det er det ikke mye jeg kan gjøre med heller.. Skulle gjerne vært ferdig på skolen klokken 12 hver dag, men da måtte jeg uansett ha ventet til noen kunne kjørt meg hjem. Jeg er veldig fornøyd med de nye fagene mine og jeg tror dette skal bli et bra semester. Tror jeg har kommet over den verste hjemlengselen og er litt glad for at jula er over, hehe. Har begynt å glede meg til våren og til jeg forhåpentligvis skal spille tennis. Har fatkisk bare 3 mnd igjen med skole siden Seniors(12.klassinger) er ferdig på skolen i begynnelsen av mai(en mnd før alle andre). Så etter det blir det ca en mnd uten skole før Mamma Pappa og Sigve skal komme hit! Gleder meg kjempemye til de skal komme hit og jeg får vise dem hvor jeg har bodd det siste året!
Ellers er det en skoledans neste lørdag som heter Snowball. Dette er den eneste av de tre dansene i ett skoleår der jentene spør guttene til dansen. Det er fordi en gang for lenge siden var det en jente som het Sadie Hawkins som hadde så lyst til å spørre en gutt til dansen og da gjorde hun det! Etter det har nesten alle high school's i amerika den tradisjonen at dansen på vinteren (som også kalles Winter Formal eller bare Sadie Hawkins) er det jentene som spør guttene! På fredag i 5.time som da er lunsj, spurte jeg en gutt som heter Autsin Lee om han ville gå på dansen med meg. Gjorde ikke noe stort ut av det og gikk rett og slett opp til han og spurte, haha. Det er mange som gjør noe "fint" eller "søtt" og enten lager en kake osv. for å spørre gutten, men dette er en gutt som jeg bare er venner med og jeg ville ikke gjøre noe stort ut av det. Så det var lett! Jeg har kjøpt meg en kjole til denne dansen, kostet bare 300 norske kr og er rosa! Skal legge ut bilde etter lørdagen.
Hører forresten at det er mye snø i Tromsø nå, håper dere koser dere:) Her er den lille snøen vi fikk borte allerede og folk er tilbake i t-skjorte og shorts..
Ellers er det 75 dager til jeg blir 18 år, 108 dager til jeg er ferdig på skolen her, 122 dager til graduation og 145 dager til mamma, pappa og sigve kommer!!
-Tora
mandag 10. januar 2011
Å være utvekslingsstudent
På denne tiden for ett år siden var jeg fullt klar over at neste år skulle tilbringes i USA. Jeg var veldig spent, glad og litt nervøs. Hvor mange timer jeg brukte på å lese blogger fra andre utvekslingsstudenter vet jeg ikke, men det var mange. Jeg gjorde research og leste og planla og begynte å se for meg hvordan året skulle bli. Det å tenke på å være ett år borte er lettere enn å faktisk være borte. Kultursjokk og hjemlengsel var ting jeg hadde lest om uttallige ganger, men aldri opplevd på nært hold eller så grundig som jeg har nå. Det å være borte fra mamma og pappa virket ikke som verdens undergang, og jeg gledet meg faktisk litt til å komme bort fra alt. Tromsø, Tromsdalen og alt som hadde med Norge og mitt liv der og gjøre virket lett å bare legge bak seg og oppleve noe nytt.
Det var nok den Amerikanske drømmen som brakte meg hit. Jeg ville se det jeg hadde sett på TV og filmer, og oppleve alt det som folk snakket om. Dette var nytt, og jeg ville så gjerne se på nært hold hva det egentlig var. Lite visste jeg om at jeg kom til å savne mørketiden, å ligge på sofan i armkroken til pappa, å spise grøt hver eneste lørdag, og kunne gå å legge meg i mamma sin seng hvis jeg følte for det. Ting som jeg aldri har tenkt på før kom til å bli savnet, og jeg skulle innse hva som egentlig betyr noe for meg.
Den første tiden gikk lekende lett, og jeg var utrolig glad for at hjemlengselen ikke hadde truffet meg enda. Etter som dagene og ukene gikk og November begynte, kom hjemlengselen og kultursjokket som en snøball i ansiktet. Det var en vanskelig start på juletiden og jeg savnet hjemme utrolig mye. Ordet familie fikk en større betydning for meg, og jeg lærte hvor mye jeg virkelig setter pris på å ha en så bra familie som jeg har. Jeg vil til og med påstå at den er nesten perfekt. Det å bo hos en annen familie og bo i en helt annen kultur ga meg virkelig et innblikk i hvor mange forskjeller det er både mellom land og fra familie til familie. Å bo i en Amerikansk familie var ikke det samme som å bo med min norske, og jeg brukte mye tid bare på å tenke på forskjeller og hva det er jeg setter pris på.
Nå som jula er over og jeg skal til å starte den andre halvdelen av "The year of a lifetime" er jeg fortsatt litt forvirret og noen ganger glemmer jeg at jeg faktisk ikke er hjemme, men flere hundre kilometer unna. Det tar selvfølgelig litt tid før man blir vant til ting, men når den tiden er forbi, er det lett å glemme hvorfor man er her. Flere ganger har jeg måtte sagt til meg selv at jeg er heldig som får være her og at jeg må nyte denne tiden. Det kan virkelig være lettere sagt enn gjort til tider.
Når amerikanere spør meg hvordan året har vært så langt og hva jeg synes om Amerika svarer jeg at det har vært fantastisk lærerikt og at Amerika er et flott land. Det mener jeg med hele mitt hjerte, men hver gang jeg svarer på det spørsmålet, får jeg lyst til å legge til at Norge er det landet som er mest fantastisk for meg og at det alltid kommer til å være mitt favorittland. Jeg sier selvfølgelig ikke det, for da hadde jeg nok endt opp i en høylytt diskusjon med en arrogant og selvsikker amerikaner som mener at USA er best. De som mener at USA er det beste landet i verden, er selvfølgelig også de som aldri har plassert en fot utenfor den Amerikanske landegrensa.
Året så langt har gått fort og det har vært kjempebra! Jeg har lært masse nye engelske ord, og jeg får hele tiden kommentarer om at engelsken min er "perfekt". Noe jeg ikke er helt enig i ettersom jeg hver eneste dag må slå opp et ord i ordboken min. Men utenom det språklige har jeg lært så utrolig mye om meg selv og hva som har betydning for meg. Jeg har lært hvilke venner det er som fortsatt holder kontakten med, og hvilke som jeg skulle ønske var der lamme meg når jeg opplevde noe utrolig. Familien min har som sagt fått en mye større betydning, og jeg gleder meg faktisk til å bo under samme tak som mine foreldre og min lillebror.
Jeg håper at alle 16-17åringer der ute som vurderer å dra til USA eller et annet land en gang i framtiden, virkelig tar den sjangsen og drar. Uansett om du er den største mammadalten eller er en som ikke bryr seg om hverken foreldre eller familie, så kommer du til å lære av dette året. Jeg kan ikke si hvordan ett år kommer til å bli, det er like forskjellig fra person til person. Noen takler det bedre enn andre, men uansett så vokser man og virkelig finner ut hvem du vil være som person. Og hvis ikke din mening med livet er å lære og oppleve nye ting, så vet ikke jeg hvordan du kan si at du har levd ditt liv riktig om 50 år.
Sees den 9.Juli i Tromsø alle sammen!
Det var nok den Amerikanske drømmen som brakte meg hit. Jeg ville se det jeg hadde sett på TV og filmer, og oppleve alt det som folk snakket om. Dette var nytt, og jeg ville så gjerne se på nært hold hva det egentlig var. Lite visste jeg om at jeg kom til å savne mørketiden, å ligge på sofan i armkroken til pappa, å spise grøt hver eneste lørdag, og kunne gå å legge meg i mamma sin seng hvis jeg følte for det. Ting som jeg aldri har tenkt på før kom til å bli savnet, og jeg skulle innse hva som egentlig betyr noe for meg.
Den første tiden gikk lekende lett, og jeg var utrolig glad for at hjemlengselen ikke hadde truffet meg enda. Etter som dagene og ukene gikk og November begynte, kom hjemlengselen og kultursjokket som en snøball i ansiktet. Det var en vanskelig start på juletiden og jeg savnet hjemme utrolig mye. Ordet familie fikk en større betydning for meg, og jeg lærte hvor mye jeg virkelig setter pris på å ha en så bra familie som jeg har. Jeg vil til og med påstå at den er nesten perfekt. Det å bo hos en annen familie og bo i en helt annen kultur ga meg virkelig et innblikk i hvor mange forskjeller det er både mellom land og fra familie til familie. Å bo i en Amerikansk familie var ikke det samme som å bo med min norske, og jeg brukte mye tid bare på å tenke på forskjeller og hva det er jeg setter pris på.
Nå som jula er over og jeg skal til å starte den andre halvdelen av "The year of a lifetime" er jeg fortsatt litt forvirret og noen ganger glemmer jeg at jeg faktisk ikke er hjemme, men flere hundre kilometer unna. Det tar selvfølgelig litt tid før man blir vant til ting, men når den tiden er forbi, er det lett å glemme hvorfor man er her. Flere ganger har jeg måtte sagt til meg selv at jeg er heldig som får være her og at jeg må nyte denne tiden. Det kan virkelig være lettere sagt enn gjort til tider.
Når amerikanere spør meg hvordan året har vært så langt og hva jeg synes om Amerika svarer jeg at det har vært fantastisk lærerikt og at Amerika er et flott land. Det mener jeg med hele mitt hjerte, men hver gang jeg svarer på det spørsmålet, får jeg lyst til å legge til at Norge er det landet som er mest fantastisk for meg og at det alltid kommer til å være mitt favorittland. Jeg sier selvfølgelig ikke det, for da hadde jeg nok endt opp i en høylytt diskusjon med en arrogant og selvsikker amerikaner som mener at USA er best. De som mener at USA er det beste landet i verden, er selvfølgelig også de som aldri har plassert en fot utenfor den Amerikanske landegrensa.
Året så langt har gått fort og det har vært kjempebra! Jeg har lært masse nye engelske ord, og jeg får hele tiden kommentarer om at engelsken min er "perfekt". Noe jeg ikke er helt enig i ettersom jeg hver eneste dag må slå opp et ord i ordboken min. Men utenom det språklige har jeg lært så utrolig mye om meg selv og hva som har betydning for meg. Jeg har lært hvilke venner det er som fortsatt holder kontakten med, og hvilke som jeg skulle ønske var der lamme meg når jeg opplevde noe utrolig. Familien min har som sagt fått en mye større betydning, og jeg gleder meg faktisk til å bo under samme tak som mine foreldre og min lillebror.
Jeg håper at alle 16-17åringer der ute som vurderer å dra til USA eller et annet land en gang i framtiden, virkelig tar den sjangsen og drar. Uansett om du er den største mammadalten eller er en som ikke bryr seg om hverken foreldre eller familie, så kommer du til å lære av dette året. Jeg kan ikke si hvordan ett år kommer til å bli, det er like forskjellig fra person til person. Noen takler det bedre enn andre, men uansett så vokser man og virkelig finner ut hvem du vil være som person. Og hvis ikke din mening med livet er å lære og oppleve nye ting, så vet ikke jeg hvordan du kan si at du har levd ditt liv riktig om 50 år.
Sees den 9.Juli i Tromsø alle sammen!
fredag 7. januar 2011
5/10
Idag er det 5 mnd siden jeg kom hit til vertsfamilien min, og tiden har gått kjempefort selv om den har gått sakte også. Var hjemme fra skolen igår fordi jeg var syk, også dro jeg hjem idag rundt lunsjtid.. Tror det er et slags magevirus. Det er hvertfall sant som de sier at man får mer hjemlengsel når man er syk og ligger hjemme hele dagen. Skulle gjerne vært på sofan hjemme nå, med min kjære mamma som serverer meg varm saft.
Her i USA skjer det ikke så mye for tiden. Har finals til neste uke og jeg merker at folk rundt meg stresser kjempemye med å pugge.. Er ikke så veldig nervøs for finals, men har litt å ta igjen siden jeg har vært borte.
Har ikke så mye mer å si. Håper alle hjemme har hatt en fin start på året!
Her i USA skjer det ikke så mye for tiden. Har finals til neste uke og jeg merker at folk rundt meg stresser kjempemye med å pugge.. Er ikke så veldig nervøs for finals, men har litt å ta igjen siden jeg har vært borte.
Har ikke så mye mer å si. Håper alle hjemme har hatt en fin start på året!
lørdag 1. januar 2011
Takk for et fantastisk år 2010, la 2011 bli enda bedre!
- Det er ofte det vi ikke gjorde, vi angrer på. Etter hvert som jeg blir eldre, er jeg blitt mindre engstelig for reaksjonene på mine valg og handlinger. Vi må kunne seg oss i speilet om morgenen og si at vi prøver å være det beste av oss selv, sa Kongen.
Dette sa Kongen i nyttårstalen sin idag, og selv om jeg ikke er i Norge og fikk sett den på TV, så leste jeg den på internett :)Det er tradisjon å høre Kongen tale i vår familie, og noe som jeg forbinder med et nytt år og nye tanker.
Nyttårsaften i USA kan ikke sammenlignes med Norge, og Tromsø. Vertsforeldrene mine har dratt for å spise middag med venner, uten å si så mye som et ord om det nye året eller ønske oss et godt nyttår. Jeg, vertssøsteren min og vertsbroren min skal på Red Robin(en uramerikansk fast-food resturant) og spise med noen venner. Deretter skal jeg og Emily til en kompis med noen andre venner. Vi pynter oss ikke noe som helst, og drar sikkert i en hettegenser og dongeribukse.. merkelig. Blir uvant å ikke ta på meg kjole og hæler på den siste dagen i året, men jeg får nok overleve denne ene gangen. Jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg befant meg i Tromsø for øyeblikket, og feiret dette nye året med mine venner. Men det at det faktisk blir 2011 på kalenderen betyr jo at det er kortere tid til jeg kommer hjem! Og der skal jeg bli en stund. Det kan jeg love dere :)
Tromsø i fjor:
Håper alle hjemme i Norge feirer med måte og at det blir en god start på 2011!
Stor Nyttårsklem fra Tora
Dette sa Kongen i nyttårstalen sin idag, og selv om jeg ikke er i Norge og fikk sett den på TV, så leste jeg den på internett :)Det er tradisjon å høre Kongen tale i vår familie, og noe som jeg forbinder med et nytt år og nye tanker.
Nyttårsaften i USA kan ikke sammenlignes med Norge, og Tromsø. Vertsforeldrene mine har dratt for å spise middag med venner, uten å si så mye som et ord om det nye året eller ønske oss et godt nyttår. Jeg, vertssøsteren min og vertsbroren min skal på Red Robin(en uramerikansk fast-food resturant) og spise med noen venner. Deretter skal jeg og Emily til en kompis med noen andre venner. Vi pynter oss ikke noe som helst, og drar sikkert i en hettegenser og dongeribukse.. merkelig. Blir uvant å ikke ta på meg kjole og hæler på den siste dagen i året, men jeg får nok overleve denne ene gangen. Jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg befant meg i Tromsø for øyeblikket, og feiret dette nye året med mine venner. Men det at det faktisk blir 2011 på kalenderen betyr jo at det er kortere tid til jeg kommer hjem! Og der skal jeg bli en stund. Det kan jeg love dere :)
Tromsø i fjor:
Håper alle hjemme i Norge feirer med måte og at det blir en god start på 2011!
Stor Nyttårsklem fra Tora
Abonner på:
Innlegg (Atom)